Mikroplast

Et ungt fenomen

Vi har bare brukt plast i omtrent 50 år. Derfor vet vi enda ikke alt om plastens miljøpåvirkning. Plast i seg selv er ikke nødvendigvis farlig, men det er et voksende miljøproblem. I dag er de viktigste kildene veier og bildekk, kunstgress, industri, vask av syntetiske fibre, båtbunnmaling og generell forsøpling. Forskerne fant først mikroplast i havet, men nå er den overalt. I dyr, i mennesker, i jordsmonnet. Bittesmå plastpartikler er til og med funnet i fiskehjerner.

Hva er mikroplast?

Mikroplast er små plastbiter på opptil fem millimeter. Forskerne snakker nå i økende grad om nanoplast, som er enda mindre, usynlige partikler som finnes i økosystemet og kan passere gjennom vev. For mennesker er det mindre farlig hvis plastpartiklene passerer gjennom kroppen via tarmene og ut. Når det gjelder vev, er kroppen konstruert for å avvise fremmede materialer, partikler og bakterier. Men når det gjelder helseeffektene av de minste nanoplastene, finnes det foreløpig lite forskning. Vi vet derfor ikke om de kan påvirke helsen vår på lang sikt.

Tilsetningsstoffer kan være farlige

Det finnes ulike typer plast, og ikke alle er like miljøskadelige. PVC regnes som en miljøfarlig plast (som stadig flere bedrifter prøver å fase ut av produksjonen), mens polyetylen regnes som en mindre miljøfarlig plasttype. Det store problemet er faktisk de stoffene som tilsettes plasten, avhengig av hvilke egenskaper produsenten ønsker å oppnå. Det kan for eksempel være myknere, som senere lekker ut av plasten og forurenser miljøet. Det er allerede kjent at tilsetningsstoffer som bisfenol kan ha hormonforstyrrende effekter, og det samme kan visse typer ftalater.

Mikroplast i mange ulike produkter

Små plastpartikler finnes også som en funksjonell ingrediens i mange hudpleieprodukter, tannkrem og kroppsskrubb, blant annet for å gi et produkt eller en vare en mer slipende tekstur. På grunn av sin lille størrelse passerer mikroplastpartiklene lett gjennom renseanlegg via dusjvannet og ender til slutt opp i havet eller i filterskum, som deretter brukes som gjødsel på åkrene. På denne måten havner de i hele kretsløpet vårt. Stadig flere selskaper velger nå å fase ut mikroplast i produktene sine.

Fleecegensere en av kildene

Tidligere trodde man at fleeceplagg var den største kilden til mikroplast, men alle plagg laget av syntetiske fibre avgir en viss mengde plast. Når du velger en fleecegenser, er ubørstet fleece bedre enn børstet. For eksempel er Tierras nye mellomlagsplagg Rista (anmeldt av 365) helt fri for mikroplast. Du kan også vaske den vanlige fleecegenseren sjeldnere og la den lufte i stedet, og det kommer du langt med. Ull er et godt alternativ til fleece og syntetiske stoffer. Hvis korte fibre fra ull havner i skyllevannet og deretter i havet eller jordsmonnet, vil de brytes ned i naturen, siden de er proteinbaserte.

Ikke etterlat plast i naturen

Mikroplast dannes også av større plastprodukter som slites ut og brytes ned over tid. Derfor er det viktig å ikke etterlate plastprodukter i naturen eller i våre innsjøer og hav. Naturkompaniets "leave no trace-prinsipp" er en god modell å ta utgangspunkt i. De samme egenskapene som gjør plast gunstig som emballasje eller oppbevaringsprodukt, er også det som gjør den så dårlig i et langsiktig perspektiv. Plast er et seigt materiale som brytes ekstremt langsomt ned. Det tar omtrent fire hundre år for et nylonsnøre å brytes helt ned i naturen. Derfor er det selvsagt best at den aldri havner i naturen i det hele tatt.

Gjør det rette som forbruker

Å unngå plastprodukter helt er praktisk talt umulig, men du kan ta aktive valg i hverdagen for å redusere spredningen av mikroplast. Luft heller enn å vaske syntetiske plagg. Oppbevar væsker i blikk eller glass.